OVERSIKT AV RESULTATENE ETTER JORDSKORPEBEVEGELSE

PLATEBEVEGELSE:
Forskere har ved ulike metoder slått fast at platene beveger seg. Blant annet kan bevegelsene måles direkte. Laserlys fra satellitter kan måte avstand på jorda med 1cm nøyaktighet. Slike avstandsmålinger bekrefter at plater beveger seg i forhold til hverandre, og forskerne har vært i stand til å registrere hastigheten på platebevegelsene. Den ligger i gjennomsnitt på mellom 2 og 6cm i året. Det er om lag like raskt som fingerneglene dine vokser.
En plate beveger seg som en enhet, og der er i kanten av platene, det vil si langs plategrensene, at vi finner den geologiske uroen som vi kan registrere. Her finner vi også de høyeste fjellene og de største havdypene. Ettersom det er flere plater som beveger seg på en kulerundjordoverflate, må nødvendigvis noen plater gli fra hverandre, noen må møtes, og andre igjen gli langs hverandre.
Årsaken til at platene beveger seg er ennå ikke endelig løst. En forklaring kan være at det foregår langsomme strømninger i mantelen som drar litosfæren med seg sideveis bort fra sprekksonen. Under midthavsryggene stiger varmt mantelmateriale, magma, langsomt opp mot jordoverflata. Magmaen størkner og danner ny havbunn. Den nye havbunnskorpa avkjøles langsomt etter som den glir ut til sidene. Når berggrunnen avkjøles, får den større tetthet, blir tyngre og synker ned i mantelen. Trekk-kraften fra en plate som synker ned, regnes også som en viktig årsak til at platene beveger seg. Strømmer i mantelen hvor varmt materiale stiger opp og avkjølt materiale synker ned, kalles konveksjonsstrømmer. VI kan kalle dem motoren bak platebevegelsene.

- kilde for bilde: http://www.google.no/imgres?imgurl=http://www.ngu.no/upload/Norges%2520geologi/Jordskorpe%2520og%2520mantel/Figure_1_stor.jpg&imgrefurl=http://www.ngu.no/no/hm/Norges-geologi/Jordskorpe-og-mantel/&usg=__KcL53Uia0VdPa0Sx6UFlEJ-XkhE=&h=857&w=709&sz=70&hl=no&start=0&zoom=1&tbnid=tKtrgGq8f_3LaM:&tbnh=143&tbnw=118&prev=/images%3Fq%3Dplatebevegelser%26um%3D1%26hl%3Dno%26sa%3DN%26biw%3D1280%26bih%3D589%26tbs%3Disch:1&um=1&itbs=1&iact=hc&vpx=133&vpy=68&dur=836&hovh=143&hovw=118&tx=124&ty=124&ei=WhKjTIT0LYi6jAeFzsiIAw&oei=WhKjTIT0LYi6jAeFzsiIAw&esq=1&page=1&ndsp=19&ved=1t:429,r:0,s:0

MIDTHAVSRYGG:
Det er ved midthavsryggene, som vi finner i de store verdenshavene, at plater går fra hverandre. De kalles rygger fordi havbunnen her hever seg høyere enn havbunnen på hver side av midthavsryggene. Det oppstår også langstrakte sprekker som blir fylt igjen med lava, og vi får dannet ny havbunn. Den vulkanske aktiviteten kan til og med bygge opp en undersjøisk fjellkjede hvor enkelte fjell er så høye at de når over havoverflata. Den norske øya Jan Mayen er et eksempel på en slik vulkanøy. Den er en del av den midtatlantiske ryggen i Atlanterhavet hvor den nordamerikanske og den eurasiske litosfæreplata driver fra hverandre.

kilde for bilde: http://www.google.no/imgres?imgurl=http://mml.gyldendal.no/flytweb/document.ashx%3Fshape%3D11852&imgrefurl=http://maylisbethsgeografi.blogspot.com/2010/09/landformer-skapt-av-platebevegelser.html&usg=__RP-H74PCbRb0TxxwBocTd-4sdKY=&h=332&w=530&sz=64&hl=no&start=0&zoom=1&tbnid=j8BcoJZccAE0PM:&tbnh=117&tbnw=187&prev=/images%3Fq%3Dmidthavsrygg%26um%3D1%26hl%3Dno%26sa%3DN%26biw%3D1280%26bih%3D589%26tbs%3Disch:1&um=1&itbs=1&iact=hc&vpx=518&vpy=88&dur=373&hovh=178&hovw=284&tx=174&ty=89&ei=pBOjTNj4D5XNjAfmy436Ag&oei=pBOjTNj4D5XNjAfmy436Ag&esq=1&page=1&ndsp=17&ved=1t:429,r:2,s:0

DYPHAVSGROP – DER HAVBUNNSPLATE PRESSES NED:
En dyphavsgrop er en langstrakt forsenkning i havbunnen. Et eksempel på en dyphavsgrop finner vi ved kanten av den filippinske havbunnsplata, som ligger sør for Japan. Den store stillehavsplata beveger seg vestover og presses ned under den filippinske plata. Stillehavsplata blir skjøvet ned i astenosfæren og smelter under den møtende filippinske plata, som også blir bøyd litt ned. Nedbøyningen gjør at det oppstår en dyp, langstrakt grøft på havbunnen som kalles en dyphavsgrop. Denne gropa kalles Marianegropa, og er verdens dypeste. Bunnen ligger 11 034m under havets overflate!
Det finnes dyphavsgroper flere andre steder i verdenshavene. Felles for alle disse er at de er dannet der en havbunnsplate bøyes ned under en annen plate. Dersom det oppstår vulkansk aktivitet i forbindelse med at den ene plata skvises under den andre, kan enkelte undersjøiske vulkanfjell vokse opp over havoverflata. Flere slike fjell vil kunne lage en vulkansk øybue, som for eksempel øygruppen Nord-Marianene like vest for Marianegropa.
Kilde for bilde: http://www.google.no/imgres?imgurl=http://mml.gyldendal.no/flytweb/document.ashx%3Fshape%3D11858&imgrefurl=http://st1ageo.wikispaces.com/Dyphavsgr%25C3%25B8fter%2Bog%2BHawaii&usg=__YdKH1EUYnwMmliYzU81VOjS0aLE=&h=330&w=530&sz=128&hl=no&start=18&zoom=1&tbnid=ZlQCBU-MiKiidM:&tbnh=106&tbnw=171&prev=/images%3Fq%3Ddyphavsgrop%26um%3D1%26hl%3Dno%26sa%3DN%26biw%3D1280%26bih%3D589%26tbs%3Disch:10%2C660&um=1&itbs=1&iact=hc&vpx=292&vpy=226&dur=5960&hovh=177&hovw=285&tx=142&ty=56&ei=ExWjTMvpFZCWON6O1M8D&oei=LxSjTNfiEpXNjAeazo36Ag&esq=2&page=2&ndsp=21&ved=1t:429,r:15,s:18&biw=1280&bih=589

JORDSKJELV:
FORKLARING:
Et jordskjelv er vibrasjoner i jordoverflaten forårsaket av at energi plutselig frigjøres. Jordskjelv oppstår vanligvis når to plater beveger seg i motsatt retning av hverandre, og det bygger seg opp spenning i plategrensene. Spenningen mellom platene øker til den svakeste sonen ved plategrensene gir etter, og vi får et brudd. Platene flyttes i forhold til hverandre. Forskyvningen langs en bruddsone kalles en forkastning. Energien som utløses, forplanter seg som bølger i jorda i alle retninger ut fra bruddsenteret. Bruddstedet kalles jordskjelvets fokus eller hyposentrum. Bakken rett over hyposentrum kaller vi jordskjelvets episentrum. Ved å studere kart over jordskjelv og aktive vulkaner finner vi at registreringene faller godt sammen med plategrensene. Det forekommer også jordskjelv som ikke er knyttet til plategrensene, for eksempel langs vestkysten av Norge. Årsaker til det er spenninger i berggrunnen knyttet til tidligere geologiske hendelser. Ved kraftige jordskjelv kan de to sidene av forkasting bli forskjøvet mye i forhold til hverandre.
TEGNING:

EKSEMPLER:
- Ved et skjelv i Alaska i 1964 ble bakken på den ene siden av forkastiningen løftet 13 meter i forhold til den andre tilsvarende høyden av en femetasjes boligblokk.
- Ved det nest sterkeste jordskjelvet i Norge hittil, som skjedde i 1866, begynte kirkeklokkene i Trondheim å ringe av seg selv.
RESULAT:
Resultatet av et jordskjelv varierer. Men når et kraftig slår inn totalødelegger det bygninger, dreper mennesker. Jordskjelv er naturkatastrofen som gjennom tidene har tatt flest menneskeliv.

Hvert år forekommer det om lag èn million jordskjelv i verden, men bare et fåtall av dem får alvorlige konsekvenser for mennesker og menneskeverk.

VULKANER:
FORKLARING:
Når magma fra mantelen kommer opp til jordoverflaten, har vi vulkanisme. Vi skiller gjerne mellom prosessen vulkanisme og landform vulkan, som er den spesielle fjellformen som danes ved enkelte utbrudd. Vulkanisme starter med at deler av mantelen begynner å smelte slik at det dannes lommer med magma. Temperaturen ligger her på ca. 1200-1400*C. Der den smeltede mantel-massen kommer i kontakt med kontinentskorpa, vil skorpa smelte. Nårmagmaen kommer opp til overflaten og all gassen i den blir frigjort, blir bergarten lave liggende igjen. Hvordan vulkansk aktivitet arter seg, bestemmes av flere faktorer, for eksempel hvor mye gass magmaen inneholder og om den er lettflytende, som matolje, eller seigflytende, som kald honning. Det vi kanskje mest forbinder med vulkanutbrudd er at lava kommer ut av et ”rør”. Er lavaen lettflytende, vel den renne forholdsvis lang utover før den størkner. Men siden all lava kommer ut fra ett sted, vil den bygge opp et kjeglelignende fjell, men det har slake skråninger. Slike fjell kalles skjoldvulkan – det vil si et fjell med form som et skjold som ligger på bakken. Er lavaen mer tykkflytende, blir utbruddene mer eksplosive. Det dannes også bratere sider på fjellet, og vi får en kjeglevulkan. Gjentatte utbrudd på samme sted kan bygge opp en stor blandingsvulkan. Tyktflytende magma inneholder ofte mye gass, og vi kan få eksplosjonslignende utbrudd som slynger stein, aske og støv opp i lufta. Denne typen kan være et fantastisk skue, der glødende lavasøyler står rett til værs.
TEGNING:
EKSEMPLER:
- Vulkanen Vesuv hadde utbrudd i år 79.e.kr. og begravde byen Pompeii under et 5-8 meter tykt askelag.
-
RESULAT:
Vulkanutbrudd kan i likhet med jordskjelv være katastrofale for mennesker og samfunn. Men i motsetning til jordskjelv kan vulkanutbrudd til en viss grad varsles. Når utbrudd er truende, er geologenes råd til myndighetene av avgjørende betydning. Skadeomfanget vil være avhengig av styrken på utbruddet, og av hva slags materiale som kommer ut av vulkanen.
Vulkanutbrudd dreper.


FJELLKJEDFOLDING:
FORKLARING:
- Der havbunnsplate møter kontinentplate.

I noen tilfeller vil to kontinenter, atskilt av et havområde, bevege seg mot hverandre. Hvis platene beveger seg på kollisjonskurs i lang nok tid, vil havbunnen til slutt forsvinne ned i mantelen, og kontinent støte mot kontinent. Ingen av kontinentplatene vil dukke ned i mantelen, og det oppstår en kraftig sammenfoldning av jordskorpa i kollisjonssonen, slik at vi kan se at fronten på to biler blir foldet ved en kollisjon.

Havbunnen i kollisjonessonen er skjøvet og foldet sammen og platekollisjonen forårsaker vulkans aktivitet på land der platene gnisser mot hverandre. Det dannes en fjellkjede på kanten av kontinentplata, kaldt Andesfjellene. Det finnes fossiler av havdyr høyt oppi fjellene, noe som forteller at tidligere havbunn nå er skjøvet sammen og er blitt fjell.

TEGNING:
EKSEMPLER:
- Det Indiske kontinentet som har kollidert med den eurasiske plata.
- Himalaya-fjellkjeden er dannet i kollisjonssonen mellom de to kontinentplatene. De enormt høye fjellene i denne kjeden, med toppen av Mount Everest som verdens høyeste punkt 8850 meter over havet, er en følge av at sammenstøtet og hevningen har skjedd så nylig at de nedtærede kreftene ikke har fått overtaket på de oppbyggende kreftene. Helt på toppen av Mount Everest består berggrunnen av kalkstein, en bergart som er dannet på bunnen av et varmt grunt hav. Det forteller oss at gammel havbunn nå utgjør verdens tak.
- I det østlige Stillehavet glir Nazcaplata øvstover og kolliderer med den søramerikanske plata. Nazcaplata presses ned under den søramerikanske plata, og vi får en dyphavsgrop, Peru-Chilegropa, i havet vest for sør-Amerika.

DE FORSKJELLIGE LANDFORMENE

MIDTHAVSRYGG

DYPHAVSGROP

FORKASTNING

MIDTHAVSRYGGER er den delen av jordens overflate som er yngst. Magma stiger opp og størkner til ny havbunnskorpe. Magma er svært silisisk (tyntflytende og lettsmeltet). Når det stiger opp ny smelte opp gjennom midthavsryggen og størkner, vil havbunnen som allerede eksistere bli presset ut til begge sider av midthavsryggen. Det er slik havbunnsspredning foregår og på denne måten vil havbunnen være et speilbilde om midhavsryggen.

Midthavsrygg er en lang undersjøisk fjellrygg, som går 1-3 km
over havbunnen i Atlanterhavet, det sydelige Stillehav og Indiske hav. Ryggene kan være 1500 km brede og strekke seg gjennom hele lengden av verdenshavene. På noen steder kan de bryte havflaten som vulkanøyer.


DYPHAVSGROP er en langstrakt renne på havbunnen. Det blir dannet når to havplater presser mot hverandre og den ene blir presset under den andre platen. Dette blir kalt subduksjon og er som de andre platebevegelsene mot hverandre grunnen til at jorden ikke blir større når magma kommer opp og det lages midthavsrygger. Dyphavsgropene er de aller største havdypene på jorden og den dypeste heter Marianergropen. De vanligste dyphavsgropene er opptil flere tusen kilometer lange og 3-4 km dypere enn havbunnen ellers.


FORKASTNING er et geologisk begrep som betegner bruddflate i fjell som kan komme brått gjennom jordskjelv. Bruddflaten danner en grense mellom to fjellpartier eller to bergartsblokker som har beveget seg i forhold til hverandre. forkastning, jordskorpebevegelse hvor en blokk beveger seg i forhold til en annen langs en vertikal eller sterkt hellende bruddsone, forkastningsflaten.

Noen typer av forkastninger:
1. Normalforkastning – hengveggen har falt i forhold til liggveggen.
2. Reversforkastning – hengveggen har blitt presset opp i forhold til liggveggen.
3. Overskyvning – thrust fault – lavvinklet reversforkasning der hengveggen er skjøvet innover liggveggen og dannet et skyvedekke over bergartene på motsatt side av forkastningen.
4. Sidelengsforkasning – strike slip fault – hengen og liggen har beveget seg horisontalt og motsatt retning i forhold til hverandre (eks: San Andreas-forkastning)


PROGRAMMET KLIKKET, DERFOR BILDENE STÅR SLIK.
(alle bildene er fra google.no og info fra wikipedia og "store norske leksikon")

ALFRED WEGENER

ALFRED WEGENER var født den 1 november i 1880 i Berlin. Alfred var en tysk meteorolog og geofysiker. Han begynte å studere fysikk, astronomi og meteorologi ved et universitet i Berlin og tok doktorgrad i 1904, 24 år gammel.


ALFRED ble kjent som den som lanserte teorien om kontinentaldrift, som idag er teorien om plateteknikk. Teorien gikk ut på at han mente at alle kontinentene en gang var et stort landområde som han kalte Pangaea. Landområdet sprakk opp for omtrent 200 millioner år siden, og kontinentene drev bort fra hverandre. Alfred såg for seg at kontinentene brøytet seg vei gjennom jordskorpa, omtrent slik isbrytere gjør gjennom havisen. Selv om Alfred ga flere gode argumenter for at Afrika og Sør-Amerika en gang hang sammen, fikk teorien liten støtte fra andre forskere fordi han ikke kunne gi en god nok forklaring på hvilke krefter som forårsaket kontinentenes drift.

I 1912-1913 dro Alfred til Grønland på en ekspedisjon for å undersøke polarværet. Det var dette som ble et vendepunkt i livet hans, for som gammel ballongfarer ble han god på undersøking av atmosfæren med værballonger. Han gjorde observasjoner som ble til hans teori om jetstrømmer i høye luftlag. Han fikk inspirasjon til å samle tankene omkring kontinentaldriftteorien som han er mest kjent for i dag, men han fant også fossiler av tropisk vegetasjon i isødet.


Alfred jobbet meste parten av livet sitt med å finne gode nok argumenter og fakta til å få bekreftet teoriene sine. Sammen med sin svigerfar gav han i 1924 ut boken "Die Klimate der geologischen Vorzeit" som betyr "Urtidens klima" på norsk. Han drev i tillegg aktivt med feltarbeid på Grønland helt frem til sin død den 2 eller 3 november 1930 under en ekspedisjon på Grønland med sin kompanjong. De ble savnet i november 1930 og likene ble ikke funnet før den 12 mai 1931. Alfred fikk selv aldri oppleve at teoriene hans ble anerkjent.